Å måtte rykke ut til egen adresse…
Å måtte rykke ut til sin egen adresse – ja, til dine egne familiemedlemmer – det er noe ingen ønsker å oppleve. Hvordan er det egentlig når dette skjer? Ambulansearbeider David forteller sin historie da han måtte rykke ut til sin egen samboer midt på natten.
Skrevet av David Andersen (ambulansearbeider)
Hei, jeg heter David og er fra ambulansen!
«Hei! Jeg heter David og kommer fra ambulansen». Dette er det første pasientene og pårørende hører meg si når jeg introduserer meg under oppdrag på jobb.
Jeg er 30 år, familiefar og elsker jobben min her på Setermoen i Indre-Troms i Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) sitt kongerike. Jeg føler det er en privilegiet å hjelpe personer, og muligheten til å være en støttende og hjelpende figur i deres krise.
Din samboer er pasienten!
Akuttoppdraget kom på natten, og vi ble vekket av sambandet. Fødende kvinne Øverveien. Vi kler på oss, kommer oss ut til bilen, og min makker Malin sier til meg; Det er din samboer!
Jeg var ikke helt våken enda da vi hørte melding fra AMK, og jeg trodde det ble sagt Øverbygd, et tettsted ca. 45 min unna. Helt sjokkert ble jeg ikke, jeg var klar over at termin var nær. Men at ”morgentrynet” kl. 01:00 på natten kviknet litt til, er ikke til å legge under en stol.
Jeg har lært at man alltid bør se for seg ulike scenarioer som kan være utfordrende å møte. At familie eller venner kan bli pasienten neste gang er et sånn scenario. Ikke helt usannsynlig, spesielt i distriktet hvor neste ambulanse-ressurs på en god dag er 30 min unna. Etter denne turen har jeg opplevd hvor viktig det kan være.
Jeg har lært at man alltid bør se for seg ulike scenarioer som kan være utfordrende å møte. At familie eller venner kan bli pasienten neste gang er et sånn scenario.
David Andersen
Malin, min makker den dagen, er en dyktig kollega med flere år i rød uniform, og både hun og jeg har vært borti flere fødsler før dette. Her skinte hun til som hun alltid gjør. Malin var profesjonell, rolig og hadde pasienten i fokus, slik jeg har inntrykk av at alle mine kollegaer har.
Både behandler og pårørende
Allikevel syntes jeg at rollen som både samboer, nybakt far for 2. gang og behandler ble svært uvant. Dette oppdraget har gjort at jeg i ettertid har tenkt en del over dette å havne i en situasjon, der man både er behandler og pårørende.
Jeg har innsett viktigheten av og på forhånd forberede seg på at det kan skje. Hva om jeg en dag må rykke akutt ut til barnehagen til en av sønnene mine? Eller hva om det er min egen familie som er involvert ved neste trafikkulykke jeg rykker ut til?
Tiltaksbøkene våre hjelper oss i å behandle, men følelsesaspektene er ikke tatt med der.
David Andersen
Sannsynligheten er kanskje liten, men den er der! Hvis jeg ikke har drøftet en slik tanke, er jeg redd for å havne i en apatisk tilstand, sjokkert og handlingslammet. Ved å ha tenkt igjennom et slikt scenario, føler jeg meg mer forberedt på at jeg kan klare å gjøre jobben, og løse oppdraget på samme måte som ved en fremmed pasient. Det er lettere å forandre en plan – enn å lage en ny plan. Tiltaksbøkene våre hjelper oss i å behandle, men følelsesaspektene er ikke tatt med der.
Fødselen gikk greit – slik avisene skrev og kommenterte den sommeren i 2018.
Les artiklene her:
- Dagbladet.no: Alarmen gikk mens ambulanse-David var på fakt. Den kom fra hans egen adresse.
- Ambulanseforum.no: Akuttur – Fikk oppdrag til sin egen sønns fødsel
Mental forberedelse
Temaet ”pårørende som behandler” er ikke nevnt mye i litteraturlisten under min utdanning i ambulansefag. Men kanskje desto viktigere å være forberedt. Vi vet ikke alltid hva vi kommer til, og det er vi som får første visuelle kontakt med pasienten eller ett ulykkessted. Noen ganger stemmer ikke meldingen med hva vi faktisk møter. Hvis vi da ikke har gjort en mental forberedelse er det fort gjort å bli satt ut.
Det å ha forberedt seg mentalt er for meg også viktig for å takle inntrykk i ettertid. Dette har stor betydning for at jeg klarer å la jobben bli igjen på jobben, og at jeg ikke har tanker og følelser fra oppdrag hengende over meg hjemme.
Temaet ”pårørende som behandler” er ikke nevnt mye i litteraturlisten under min utdanning i ambulansefag. Men kanskje desto viktigere å være forberedt.
David Andersen
Helt til slutt vil jeg takke alle mine kollegaer i hele helse-Norge, dere gjør en god jobb! Her i landet føler jeg meg trygg på at min familie og jeg får den hjelp vi skulle trenge om nødvendig.
Takk for at dere står på!
David Andersen
Ambulansearbeider
Andre aktuelle artikler fra fagbloggen: