Hva er en vernepleier?

Artikkel skrevet av Malin Hofseide Møkkelgård (vernepleier)

Hva betyr det å være vernepleier?

Først og fremst er en vernepleier en person som har oppnådd en bachelorgrad på høyskolenivå. Flere høyskoler i Norge tilbyr både heltid- og deltidsstudie i vernepleie.

Vernepleieren i dag, er ikke nødvendigvis den samme som en vernepleier var for 20 år siden. Sammen med politiske føringer, og nye faglige utfordringer, har utdanningen forandret seg i årenes løp. Dette kommer jeg tilbake til senere.

---

Innholdet til denne teksten har jeg satt sammen av informasjon fra:

• vernepleier.no
• lovdata.no
• Boken «Innføring i vernepleie» (Nordlund, Thronsen og Linde,2015)
• Boken «Vernepleierens kjerneroller» (Brask, Østby og Ødegård, 2016)
• Boken «Gode fagfolk vokser» (Skau, 2011).

Jeg bruker dog mye mine egne ord for å forfatte en tekst som skal være lettleselig og forståelig, og som forhåpentligvis kan belyse hva en vernepleier er, og hva en vernepleier gjør.

---

Autorisasjon som helsepersonell

At jeg er vernepleier vil blant annet si at jeg har autorisasjon som helsepersonell. For å arbeide som helsepersonell i Norge, og ha ansvar for legemiddelhåndtering, må man oppfylle kravene for dette. Autorisasjon og lisens søkes om til helsedirektoratet. Man får da tilsendt et håndfast skriv på at man har autorisasjon som helsepersonell.

Hvis jeg skal beskrive vernepleier med ett ord som kan være mer forståelig enn vernepleier, så bruker jeg alltid ordet «sosialpedagog».

Malin Hofseide Møkkelgård, vernepleier.

Hvis jeg skal beskrive vernepleier med ett ord som kan være mer forståelig enn vernepleier, så bruker jeg alltid ordet «sosialpedagog». Det var under utdanningen at jeg kom over dette ordet, men dessverre husker jeg ikke hvor det ble hentet fra. Det eneste jeg vet er at det var i forbindelse med å finne en lettere forklaring på hva en vernepleier er, enn hva selve ordet tilsier.

Vernepleierutdanningen

Vernepleierutdanningen har sin forankring i en helhetlig integrert kompetanse basert på helsefag, sosialfag, juss, pedagogikk og psykologi. Derfor tenker jeg at «sosialpedagog» er en enkel og fin forklaring, som kanskje er lettere å forstå enn «vernepleier».

Det jeg forklarer selve ordet «vernepleier» med når noen spør, er at vi vernepleiere «verner om autonomien, påvirkningskraften, rettighetene og livskvaliteten til brukere av de tjenestene vi har vårt virke innen». Hva dette virket er: om det er skole, nav, dps eller bo- og miljøtjenester for utviklingshemmede, er ikke vesentlig.

Vi drilles gjennom utdanningen på å bistå mennesker i ulike livssituasjoner, til å mestre sitt eget liv på best mulig måte. Vi kommer ikke med noen magisk «pille» som kan gjøre alt bedre, og vi har ikke alle svarene på alt. Men vi ønsker å være en støttespiller, og en bidragsyter på de områdene som personen selv ønsker hjelp.

Vernepleierutdanningen baserer seg på fem gjennomgående emner:

• Prosesskompetanse
• Brukerkompetanse
• Relasjonskompetanse
• Refleksjonskompetanse
• Rollekompetanse.

Jeg skal ikke gå noe videre inn på de forskjellige emnene, men ønsker spesielt å trekke frem et emne, som er lagt stor vekt på.

Refleksjonskompetanse

Refleksjon over egne handlinger og yrkesutøvelse, er svært sentralt gjennom utdanningen. Man blir bedt om å reflektere, og å reflektere over refleksjonen, som igjen skal bunne i en refleksjon om den refleksjonen også. Du skjønner tegninga? Det er også sentralt å øve seg på kommunikasjon. Der er det likt som med refleksjonen. Man skal kommunisere om kommunikasjonen, og igjen kommunisere om hvordan man opplevde kommunikasjonen om kommunikasjonen.

Under utdanningen er dette til å bli matt av. Men man skjønner raskt når man begynner i sitt virke som yrkesutøver, at denne drillingen har spilt en viktig rolle for hvordan man tenker, og ønsker å være som profesjonell vernepleier i praksis.

Dagens stadig mer komplekse utfordringer krever et tverrfaglig sammensatt tilbud i alle typer tjenester som skal bistå mennesker i utfordrende situasjoner. Her er vernepleieres miljøterapeutiske kompetanse viktig med deres kunnskaper om å tilrettelegge omgivelsene på en identitetsbevarende, stimulerende og betryggende måte. Målet med miljøterapeutiske tiltak er å bidra til økt mestring, selvstendighet og livskvalitet og å skape gode øyeblikk for personer med ulike bistandsbehov.

Vernepleie som fagfelt

Men la oss se på historien til vernepleie som fagfelt. For å kunne forstå profesjonen bedre, og kanskje forstå utfordringene med å skille vernepleie fra andre profesjoner, kan det være oppklarende å se på hvordan denne profesjonen oppstod.

Nordlund, Thronsen og Linde, skriver i «Innføring i vernepleie» (2015), at:

«Vernepleierutdanningen har historisk sett vært nær knyttet til omsorgen for mennesker med utviklingshemming. En sentral initiativtaker til etableringen av vernepleierutdanningen i Norge var overlege Ole B.Munch (1905-1996) ved Statens sentralhjem for åndssvake, det som ble Emma Hjorts hjem i Bærum.

Etter Munchs vurdering var diakonenes og sykepleierenes utdanninger for snevre i sine faglige tilnærminger til arbeid med utviklingshemmede, og han ble pådriver for at «vernepleiere skulle ha terapeutiske, pedagogiske og oppdragende oppgaver ved siden av pleie-gjerningen». Munch mente vernepleiere skulle ha helsefaglig kompetanse som basisgrunnlag for profesjonen, men fordi mennesker med utviklingshemming trengte mer enn stell og pleie, måtte utdanningen suppleres med pedagogisk og sosialfaglig kunnskap.

Tidlig på 1980-tallet kom også samfunnsfaglig kunnskap sterkere inn som del av kompetansegrunnlaget i utdanningen. Vernepleie er en profesjon som har stått overfor store endringer de siste 20 årene. Endringene har spesielt vært knyttet til avvikling av store institusjoner for mennesker med utviklingshemming og overføring av ansvaret for denne gruppen fra fylkeskommunalt til kommunalt nivå».

Noe mer inn på historien tenkte jeg ikke gå, men dette viser til hvordan profesjonen oppstod, og hva som var grunnlaget for den vernepleierutdanningen vi har i dag.

Etterspørselen av vernepleiere øker

Det er også viktig å ha med seg i tankene at ideologien innenfor de ulike feltene av helseprofesjoner, endrer seg over tid. Innen vernepleie kan for eksempel nevnes at faget har endret seg fra det som kalles en normaliseringsideologi til en empowerment-ideologi, som baserer seg på et utgangspunkt hvor hvert menneske skal sees og forstås ut fra sitt eget ståsted og skal styrkes ut i fra sine forutsetninger, heller enn å skulle formes inn i en «normalisert»-boks.

Etterspørselen etter vernepleiere øker. Dette kan si oss noe om vernepleieren sin endrede status i forhold til den tidligere bruken av profesjonen, som hadde hovedfokus mot tjenestene for mennesker med utviklingshemming. Det er grunn til å anta at vernepleiere, som helsepersonell med vektlegging av sosialfaglig kompetanse, i dag ses på som et viktig supplement i hjemmebaserte tjenester, rusfeltet, psykiatrien, habilitering/rehabilitering, skole og i PP-tjenesten.

I «Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning» (Kunngjort 01.04.2019, lovdata.no), står blant annet dette:

«Vernepleierutdanningen er en 3-årig høyskoleutdanning, som ender i en bachelorgrad i vernepleie. Vernepleierutdanningen er en kunnskapsbasert og praksisrettet helse- og sosialfaglig profesjonsutdanning som kvalifiserer for utøvelse av helse-, omsorgs- og velferdstjenester i et livsløpsperspektiv. Utdanningen skal også sikre kompetanse og holdninger som danner grunnlag for likeverdige tjenestetilbud for alle grupper i samfunnet».

Det står også at:

«Kandidaten skal ha kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemming. Kandidaten skal ha særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Videre skal kandidaten ha kompetanse om sammensatte behov og utviklingshemming».

Utdanningen gir kompetanse til å samarbeide

Utdanningen gir kompetanse til å samarbeide med brukere, pårørende, andre tjenesteytere og aktører for å fremme selvbestemmelse, deltakelse, mestring, helse og livskvalitet.

Utdanningen skal sørge for at samfunnet får kandidater med nødvendig faglig kompetanse i innsatsen for at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheter til personlig utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre.

Kandidaten skal etter endt utdanning ha høy etisk bevissthet, gode kommunikasjons- og samarbeidsferdigheter og skal kunne arbeide målrettet og systematisk for å tilby tjenester kjennetegnet av kritisk og innovativ tenkning».

Som vernepleier er det viktig å se etter styrkene, og mestringsarenaene for menneskene vi skal arbeide sammen med. Det er naturligvis viktig å se på hvorfor en situasjon er som den er. Blant annet for å etablere en forståelse av om det er en individutfordring, en gruppeutfordring eller en systemutfordring. Denne typen vinkling på utfordringene kan ha mye å si for hvordan man skal bistå personen så godt som mulig, ut fra de reelle forutsetningene.

Hva er en vernepleier, og hva gjør en vernepleier?

Jeg kjenner at jeg muligens er utømmelig i hva jeg videre kunne skrevet angående hva en vernepleier er, og hva en vernepleier gjør. Men jeg velger å avslutte her, og med noen få ord.

En vernepleier er en person, mann eller kvinne, ung eller godt voksen, som har valgt en utdanning som belyser «mennesket» fra så mange vinkler som mulig. Vi blir oppfordret til å gå ut i arbeidslivet, og stille spørsmål. Være pådrivere for å bidra i positive endringsprosesser, som gjør at andre mennesker kan få en litt lettere hverdag. Det er viktig å spørre «hvorfor».

Så til slutt kan jeg omformulere spørsmålet som stilles først i dette innlegget, «hva er en vernepleier», til «hvorfor har vi vernepleiere»?

Svaret på det synes jeg belyses, om det ikke direkte besvares, gjennom denne teksten.

Les flere aktuelle artikler fra Fagbloggen vår:

• Hvordan er det å søke og starte på medisinstudiet i Ungarn?
• Hvor vondt har du, egentlig?
• Historien til Cingulum