Å skrive bacheloroppgave

Skrevet av: Marit Segbø, retoriker og forfatter.

Skriver du bacheloroppgave denne våren? Det gjør jeg også

Etter at masteren i retorikk var vel i havn, tenkte jeg at jeg like greit kunne gjøre ferdig den bachelorgraden i psykologi som jeg aldri hadde fullført. Jeg må innrømme at jeg nok var vel arrogant i tilnærmingen min til det hele. Det var jo «bare» en bacheloroppgave. Jeg hadde jo tross alt skrevet både bacheloroppgave og masteroppgave, og gitt ut bok – dessuten er jo skriving min greie. Men, som den som regel gjør, hverdagen kom og bet meg bak. For en bacheloroppgave er ikke noe å kimse av. Det er et godt stykke arbeid som ligger bak. Mange ord skal skrives, mange tekster skal leses og analyseres og mange tanker skal tenkes. Skrivearbeid er slitsomt, uansett størrelse på prosjektet. 

Interessefelt og temavalg 

Min første “kræsjlanding” var på det aller første seminaret. Jeg hadde funnet et uhyre spennende og viktig tema, mente jeg, og såpass beskjeden er jeg at jeg våger å påstå at de fleste vil være enige med meg. Det var virkelig noe jeg brant for, og det er jo ikke et dårlig utgangspunkt. Du skal bruke mye tid på det, og du vil gå lei. Da er det viktig at du har noe som drar deg gjennom. Om det ikke er et tema som du brenner sterkt for, er det i hvert fall en klar fordel at du interesserer deg for det.

Min presentasjon av oppgavetema gikk ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Med brask og bram presenterte jeg en problemstilling som jeg kunne ha skrevet én doktorgrad på – minst. I tillegg hadde jeg glemt å nullstille meg fra masterstudent til bachelorstudent. Jeg skulle ikke gjøre forskningen selv, men foreta litteraturgjennomgang. Temaet jeg hadde valgt er såpass lite forsket på at det knapt finnes litteratur som jeg kunne bruke. Med lite litteratur blir jo litteraturgjennomgang vanskelig. Skulle nesten tro at jeg ikke hadde skrevet en bok om skrivetips for oppgaveskrivende studenter. Jeg gremmes. 

Nettopp fordi jeg visste hvor viktig det var å ha et tema som fenget, og ikke bare semi-fenget, tenkte jeg at hvis jeg bare justerer problemstillingen litt, akkurat nok til at jeg finner litteratur, kunne jeg fortsette på sporet jeg hadde sett meg ut. Jeg var rett og slett ikke klar for å gi slipp på temaet mitt. Lite litteratur på et område er en indikasjon på at det må mer forskning til, og jeg var klar til å slå på lyskasteren. Igjen var det etterdønningene av masterstudenten som førte ordet, ikke bachelorstudenten.

---

Boken «Skrivetips for studenter» selges nå også hos Cingulum.
Les mer om boken her

---

Lytt til rommet

Temaet jeg hadde valgt passet forskningsprofilen min – for ja, dersom du ønsker å gå videre i akademia er det greit å tenke på slikt, men absolutt ikke nødvendig. Jeg har spesialisert meg i medisinsk humaniora med fokus på tekster knyttet til psykisk helsevern. Tidlig i studietiden jobbet jeg på en akuttpsykiatrisk avdeling, og la da merke til at kulturkonflikter ofte oppsto.

Dette var utgangspunktet for mitt temavalg: Jeg ønsket å undersøke hvordan ulik selvforståelse kan føre til kulturkollisjon på psykiatriske avdelinger. Jeg argumenterte for at kulturkonflikter som ofte kunne observeres når pasienter som kom fra for eksempel asiatiske eller afrikanske land var innlagt, kunne forstås ut fra ulik forståelse av selvet; at den norske sykehusmodellen er tuftet på den individuelle selvforståelsen som er mer vanlig i vestlige land, mens i nevnte områder er det en kollektiv forståelse av selvet som dominerer. Viktig, ikke sant? 

Så begynte jeg å legge merke til reaksjonen fra seminarleder. Jeg ble mildt irettesatt flere ganger da jeg sa «pasient», seminarleder høynet med «bruker» i sin respons – sagt med vekt. For meg ble dette rart, både som tidligere miljøarbeider i spesialisthelsetjenesten og som retoriker. Pasient kommer av det latinske ordet patiens som kan oversettes til «en som lider». Min erfaring fra akuttpsykiatrien tilsier at det er en god betegnelse på de som er innlagt.

Jeg opplevde at jeg på en subtil måte ble ledet inn mot at oppgaven burde handle mer om etniske minoriteter, og mindre om akuttpsykiatri. Forskning om etniske minoriteters plass i samfunnet er et viktig felt, for all del, men det var ikke det jeg ønsket. Jeg må innrømme at jeg ble ganske irritert. Den trassige meg opponerte umiddelbart og fastslo, inni meg, at her skulle det skrives om pasienter og pasienters pårørende i akuttpsykiatrien. Jeg kom på diskusjoner jeg har hatt med psykologer som var svært kritiske til psykiatri, og særlig akuttpsykiatri, til tross for at de aldri hadde vært inne på en lukket avdeling og sett hvor syke mennesker kan bli, og hvordan det jobbes rundt og med pasientene, og tenkte at dette var min fanesak. Jeg var kampklar.

Men etter hvert slo fornuften inn. Jeg spurte meg selv: «Hva skal jeg oppnå med oppgaven? Skal jeg ha fram et viktig poeng for å endre verden eller skal jeg skrive en oppgave som viser at jeg har forstått gangen i den akademiske tilnærmingen?»

Men etter hvert slo fornuften inn. Jeg spurte meg selv: «Hva skal jeg oppnå med oppgaven? Skal jeg ha fram et viktig poeng for å endre verden eller skal jeg skrive en oppgave som viser at jeg har forstått gangen i den akademiske tilnærmingen?» Med det i mente at en bachelorgrad ikke nødvendigvis rokker ved så mye, innså jeg at det var det siste poenget som var viktigst i denne sammenhengen. Så jeg endret. Jeg lyttet til retningen seminarleder pekte ut for meg, valgte å velge bort psykisk helsevern og gjorde det nye temaet til mitt eget. Jeg innså at hvis jeg ville ha en noenlunde god karakter, burde jeg ikke velge det som så åpenbart trigger. Det kan jeg spare til en eventuell masteroppgave.

Ikke kast inn håndkle selv om du er sliten og dritlei

Jeg nevnte tidligere at du vil gå lei. Selvfølgelig vil ikke alle oppleve det, men mange kan nok kjenne på det, særlig når innleveringsfristen begynner å nærme seg. Et sted på veien har ambisjonene om god karakter endret seg til «bare jeg står». Jeg opplevde det selv da jeg jobbet med mastergraden min, jeg ble likeglad med hele prosjektet som jeg hadde lagt så mye arbeid ned i. Jeg klarte heldigvis å mane fram motivasjon til å gjennomføre det jeg hadde satt meg fore, og ble belønnet for det. 

Jeg har tenkt mye på hva denne likegladheten kommer av. For min del handlet det om opplevelsen av ikke å få tak på oppgaven i det hele tatt. Jeg opplevde at jeg ikke lenger så klart, oppgaven var så uoversiktlig og informasjonen jeg satt på var så stor, jeg følte at jeg ikke klarte å sette stoffet sammen slik at det hadde en sammenheng, og ofte satt jeg med følelsen av ikke å forstå noe av det jeg holdt på med. Lyder det kjent? Jeg tror at dette er mer en følelse enn en realitet, du har sannsynligvis bedre tak på oppgaven enn du kanskje opplever. 

Hvis du står fast kan det å tegne det du står fast på som et tankekart, gjøre at du ser det hele klarere. Det kan gi deg den oversikten du mangler. Eller du kan spørre noen du er trygg på om du kan snakke høyt om oppgaven, enten at du presenterer oppgaven eller at du snakker deg gjennom det du står fast på. Ofte kan det å si ting høyt gjøre at du hører hva som er feil. Tilbakemeldinger fra andre kan gi deg akkurat den lille motivasjonen du trenger for å komme over den siste, harde kneika.

Tilbakemeldinger fra andre kan gi deg akkurat den lille motivasjonen du trenger for å komme over den siste, harde kneika.

Da jeg skrev bachelor i retorikk var vi tre stykker som skrev sammen, og hadde dermed drahjelp i hverandre, men da jeg skrev masteroppgaven var jeg på egenhånd. Heldigvis hadde jeg mine gode sykepleiervenninner som viktig drahjelp. Da jeg hadde lyst til å kaste inn håndkleet, minnet de meg på hvor viktig det jeg skrev om var for praksis i psykisk helsevern. Jeg skrev om det som de jobbet med til daglig, og det som ingen egentlig stilte spørsmål ved. Min oppgave var å gjøre nettopp det – stille spørsmål med et utenfraperspektiv. Om du ikke har en heiagjeng som er like faglig opptatt av temaet ditt som jeg hadde, så prøv å finne noen som kan det å heie, som kan hjelpe deg til å holde den indre gløden oppe til du har fullført. Det betyr mer enn du kanskje er klar over. 

Det å skrive en bacheloroppgave er, som nevnt, mye arbeid, du må tenke på en helt annen måte enn du er vant til. Du beveger deg i et ukjent farvann. Det i seg selv er slitsomt. Selv om du er sliten, så fortsett med små skritt mot det målet du har satt deg, men sørg for at du får gode pauser – pustepauser, tankepauser og gjøre-noe-helt-annet-pauser. Pausene trenger ikke være lange, men de må ha kvalitet. Hvis skuldrene plutselig fungerer som ørevarmere, kan det å fokusere på pusten hjelpe betraktelig. Pust dypt inn og rolig ut. Gjenta det til du hører fuglene kvitre igjen og kjenner at du er roligere. Noen ganger holder det med tre dype åndedrag, andre ganger må du kanskje holde på i ti minutter. Atter andre ganger må du rett og slett gjøre noe helt annet. Gå en tur, spille et spill, lage mat, trene – hva som helst. Noe som gjør at oppgaven kan spille annenfiolin en liten stund.

Selv om du er sliten, så fortsett med små skritt mot det målet du har satt deg, men sørg for at du får gode pauser – pustepauser, tankepauser og gjøre-noe-helt-annet-pauser.

Ga dette deg litt inspirasjon?

Her en liten oppsummering:

• Skriv om noe du synes er interessant, men husk at selve temaet ikke er det viktigste i bacheloroppgaven. Du skal vise at du vet hvordan du bruker forskningen, hvordan du gjennomfører og, ikke minst, skal du vise selvstendighet. Selv om temaet ikke er superinteressant i utgangspunktet kan det endre seg: Jo mer du fordyper deg i et tema, desto mer interessant blir det som regel. 
• Lytt til rommet. Selv om det du brenner for er viktig, må du ikke følge det. Legg merke til mottakelsen og i hvilken retning veileder/faglærer peker ut for deg. Det kan ha en betydning for både kvaliteten for veiledning og karakteren.
• Veileder er viktig, men husk også at du ikke må gjøre alt hen foreslår. Det er ikke alltid at ditt prosjekt treffer veileders spesialfelt, kanskje du til og med vet mer.
• Hold ut. Sett deg små mål hver dag/uke, og fokuser på disse. Bruk tankekart når du står fast og/eller snakk med noen om oppgaven din. Sett opp et belønningssystem for deg selv – og følg det. Og viktigst av alt: Ta gode pauser mens du jobber, og gjør noe annet regelmessig – noe som du synes er gøy!

---

Tre tips når du skal skrive bacheloroppgave

Siden jeg er i prokrastineringsmodus, og skriver på dette innlegget i stedet for på oppgaven min, gir jeg deg tre tips til som kan være nyttige når du skal skrive din: 

1. Lag deg en god plan

En god plan hjelper mye, men hjelper ingenting hvis den ikke følges. Lag derfor en plan som du klarer å følge, og juster hvis du ikke klarer å følge den. Ikke bruk energi på å irritere deg over at du ikke klarer å følge planen, snu på det i stedet og finn ut hva som fungerer for deg.

2. Vær oppmerksom på skrivefeller

Dette, denne, disse, dem, den og det er blant de ordene vi bruker for å peke tilbake på noe. Sørg for at du bruker de riktig, for da blir teksten din tydeligere. 

3. Finn balansen mellom aktive og passive setninger

Passive setninger blir i stor grad brukt innen akademisk skriving. Det er en fin måte å pakke inn mye informasjon på, men det gjør tekstene utrolig kjedelige. Bruk aktive verb for å løse opp. Det gjør teksten mer lesbar.

Flere tips finner du i boken Skrivetips for studenter. Den har allerede hjulpet mange med å komme gjennom oppgaveskrivingen. 

God skriving!

---

Info om Marit Segbø:

Marit Segbø har skrevet boken «Skrivetips for studenter» – en håndbok som hjelper deg gjennom alle skriveoppgavene du skal gjennom i høyere utdanning. Hun er retoriker, og skrev om konstruksjonen av virkelighetsbilder i faglitteratur om miljøterapi i masteroppgaven. Dette er tema for den neste boken hennes. Denne våren skriver hun bacheloroppgave i kultur- og samfunnspsykologi, og skriver om fenomenet Othering. 

Sosiale medier: 

• Facebook: Skrivepraksis
• Instagram: @maritsegbo 

Andre aktuelle artikler fra fagbloggen:

• Les mindre, les smart!
• 12 tips og triks for å bli en superstudent
• Hvordan komme inn på medisinstudiet i Norge?

Andre aktuelle produkter:

• Bok: Skrivetips for studenter av Marit Segbø