Fra IKKE BESTÅTT til MEGET GODT BESTÅTT, del 1

Å stryke på fagprøven kan virke som verdens undergang. Les om Anne Karis opplevelse.

Skrevet av Anne-Kari Vangen, ambulanselærling og fast blogger for Cingulum

Beklager, du har ikke bestått!

Sensor

Hei alle sammen. Nå kommer første del av blogginnlegget om hva som skjedde når jeg strøk på fagprøven. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er lett å fortelle til folk at man ikke har klart det, for mange har hatt store forventninger til meg, men det er min egen feil, fordi jeg har nok kanskje vært for åpen om hvor mye jeg elsker faget. Så jeg valgte å si det på Instagram, fordi jeg stadig fikk meldinger om når jeg hadde fagprøven, eller om hvordan det hadde gått. Det kommer frem et par ting til jeg har strøket på under utdanningen, så nå får alle vite hvor dårlig jeg er… (nei da, bare uheldig).

Jeg har som tidligere nevnt tatt ambulansefag via NKI, som gjorde at jeg fikk noen måneder ekstra med læretid, fordi jeg ikke hadde nok timer i praksis for å få godkjent YFF.

Derfor tok ikke jeg fagprøven sammen med de andre jeg var lærling med, så jeg hadde første forsøk i september. Jeg kommer dog ikke til å gå i detalj på hva jeg gjorde feil.

Ambulansearbeider-klistremerke-cingulum
Ambulanseklistremerke får du kjøpt i nettbutikken

Så hva skjedde?

Jeg har alltid vært veldig flink praktisk, og jeg har alltid tatt ting veldig lett, men under denne utdanningen har jeg møtt på flere hinder.

Litt kjapp forhistorie: jeg kom ikke inn på første opptak, men så fikk jeg kontrabeskjed og fikk læreplass likevel. Etter 1 år skal man ha en utsjekk, eller en mini-fagprøve om du vil. Denne strøk jeg på hele 2(!) ganger før jeg fikk gå som 2. mann. Jeg mistet motet flere ganger, men heldigvis så ga ikke veileder opp, og heller ikke kollegaer av meg, så jeg kom meg igjennom. Heldigvis! Og dette var en kjempe opptur. Jeg så etter hvert at jeg hadde kommet meg bedre faglig ut fra denne erfaringen, selv om det føltes veldig tungt.

Så skulle jeg ta C1 lappen, og har vært ærlig om at jeg strøk på denne. Men! Jeg har aldri fortalt til noen at jeg strøk to ganger på denne også. BLÆH! På 3. forsøk klarte jeg det, men da hadde kjøreskolen fått ny bil, som var hundre ganger bedre å kjøre enn tidligere bil. Jeg besto 160 med glans (WIN).

Våren kom og de andre lærlingen skulle opp til fagprøve. Alle kom igjennom, og jeg var med og øvde sammen med dem, men allerede da merket jeg at nervene mine kom, altså hele tre måneder før jeg skulle opp.

Og som dere vet, så hadde vi et dødsfall i familien som gikk veldig inn på meg, så jeg har hatt litt psykisk belastning på grunn av det. Én måned før prøven, fikk jeg vite dato og hvem jeg skulle ha som sensor. Da valgte jeg å ikke si til noen når jeg skulle gjennomføre prøven, for jeg hadde en dårlig magefølelse allerede da. Jeg valgte å bare si det til noen få, og prøvde å få folk til å øve på caser sammen med meg, men det var lettere sagt enn gjort, siden jeg ikke ville at noen skulle vite om prøven.

Jeg jobbet så mye som jeg kunne for å få mengdetrening. Det ble kanskje litt for mye, i tillegg til andre familierelaterte ting, som måtte ordnes opp i bare noen uker før fagprøven. Så jeg merket at jeg var sliten, veldig nervøs, og gikk konstant med en dårlig magefølelse.

Fagprøven

Så kom fagprøveuken, og fagprøven vi har her varer i 3 dager. Én dag med planlegging og caser, én dag på bil og én dag med egenvurdering og tilbakemelding.

Første dagen kom, og jeg gikk konstant med 110-130 i puls (ifølge klokken min), og tenkte hele tiden på at jeg strøk på utsjekken på grunn av traume-casen, og det gjorde ikke nervene mine noe bedre.

Første case gikk bra, denne tok jeg veldig fint og alt gikk på skinner. Så kom case nummer 2 (gikk sånn passe greit) og 3. case. Og jeg tuller ikke: rullegardinen min gikk ned på traumecasen! Det kom en feil som jeg la merke til, og så ble det bare en type dominoeffekt. Alt gikk galt! Etter at casen var avsluttet skjønte jeg at det ikke gikk bra.

Jeg vet at jeg ikke fikk det til, og skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å hente meg inn der. Når dagen var over, var jeg helt gjennomvåt av svette. De som jobber i ambulansen vet hvor utfordrende caser er, fordi man mister mye av det kliniske bildet, som man ser på ekte oppdrag.

Da jeg kom hjem tok jeg meg to glass vin og spiste sjokolade, fordi jeg visste at det ikke gikk bra. Gråt litt hjemme og la meg tidlig. På kjøredagen gikk det fint, og jeg gjorde som jeg alltid gjør på jobb.

Så kom dag nr. 3, hvor man skal vurdere sitt eget arbeid og få tilbakemelding fra sensor.

Jeg prøvde virkelig mitt beste for å prøve å «skrive meg inn» igjen etter traume-casen, la frem det jeg gjorde feil og viste at jeg forsto hva som gikk galt. Men det var ikke nok.

Sensorenes oppgave er å passe på «MÅ» kravene under caser, og det var flere av disse jeg klarte å tulle til, noe jeg var klar over selv. Etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg ikke besto prøven, og jeg ble helt tom. Jeg fortalte det til et par kollegaer, og gikk hjem.

Ambulansearbeider-fagprøve-cingulum

Tiden etter prøven

Jeg la meg bare ned å gråt! Gråt like mye som da farfar døde. Jeg ble bare så skuffet over meg selv, for det var helt og holdent min egen feil, og ikke sensor som var urettferdig.

Skuffelsen tok helt overhånd og jeg gruet meg så sykt til å fortelle det til kollegaer, fordi jeg tenkte: de må jo tro jeg er helt idiot! Jeg er en 34 år gammel lærling, som verken ikke får til utsjekker eller fagprøve.

Og jeg tenkte da at jeg ikke ville tilbake på jobb på en stund. Likevel gikk det ikke mange dagene før jeg var tilbake (heldigvis, takket være gode ledere). Men herregud så feil jeg tok! Jeg har aldri opplevd så mye støtte fra kollegaer før, og flere gode fagarbeidere har strøket før meg (som ble en liten trøst, fordi jeg ser jo opp til disse).

Etter hvert fant jeg ut at jeg ikke ville gi opp. Så jeg kom meg opp på hesten igjen.

Uken etterpå ringte jeg fylkeskommunen for å høre hvor fort jeg kunne bli meldt opp igjen, og det kunne jeg gjøre med en gang jeg hadde gitt fra meg klageretten. Så det gjorde jeg ganske raskt, og så meldte lærlingansvarlig meg opp igjen. Ved første stryk har man ingen karantene for hvor lang tid det må gå før man kan ta prøven på nytt, men ved stryk nr. 2 mener jeg å huske at det var 6 måneder (men alltid sjekk opp i dette selv, kanskje det er forskjeller).

Det gikk noen uker før vi fikk tak i to sensorer, og jeg fikk ca. 14 dager på å forbedre meg til neste forsøk.

Hvordan jeg gjorde det kommer i del 2.

Bær yrket ditt med stolthet!

Andre aktuelle artikler fra fagbloggen: