Førstehjelp som hobby
Sverre ga seg selv i gave å bli frivillig førstehjelper, da han ble 40 år. «Der er jeg på vakt det meste av tiden, og hvis noen er savnet, og politiet slår på den store røde knappen, så går alarmen.»
Skrevet av Sverre Rakkenes, frivillig førstehjelper
Den dagen jeg fylte 40 år ga jeg meg selv i gave å bli frivillig førstehjelper. Det begynte i det små med temakvelder i Norsk Folkehjelp Sande, der jeg lærte å bruke nødnett og hvordan men redder liv ved DHLR. Noen måneder senere dro jeg på mitt første kurs som gikk over 4 dager i en langhelg. Det var utrolig moro å lære så mye på så kort tid, samtidig som at jeg følte at jeg faktisk husket ganske mye bra fra militæret, for en mannsalder siden. På dette kurset ble jeg kjent med mange fantastiske folk, og mange av disse er jeg gode venner med den dag i dag, 5 år senere.
Som kvalifisert førstehjelper får man være med på mye moro. Man får stå rett på gressmatten ved store fotballkamper, rett under scenen under store konserter, og man kan kose seg på ATV langt inne i skogen. De andre kollegaene, som også er kvalifiserte førstehjelpere, er som regel veldig hyggelige og motiverte folk. Slik blir lange vakter som regel gående veldig fort. Det er jo ikke alltid at vi får bruk for alle kursene våre, men plutselig så er man i en situasjon der man er med på å redde liv.
«Plutselig så er man i en situasjon der man er med på å redde liv»
Variert arbeidshverdag
På en vakt jeg hadde en sommer, så var det en tilskuer som ble stukket av en veps, det viste seg at gutten var allergisk, og gikk inn i et allergisk sjokk. Som første mannskap på stedet var det rimelig høy puls. Vi sikret frie luftveier, og gjorde det eneste riktige, vi ringte om hjelp. På noen få minutter kom en ambulanse med EpiPen, og guttens liv ble reddet. Slike episoder lever man lenge på. Som regel blir det mye Donald-plaster og isposer, og man skal ikke kimse på placebo effekten.
En bonus ved å ha tatt disse kursene er jo at man er mye tryggere i det sivile liv. Veldig mange venner, kollegaer og naboer vet hva jeg driver med, og skjer det noe så kommer de til meg. Jeg har en ganske stor førstehjelpveske hjemme og i bilen, og er alltid klar til å hjelpe til når noen har skadet seg. Jeg tror også at kona og barna føler seg litt tryggere i skogen når jeg er med.
Som akutthjelper har jeg i den siste tiden også fått muligheten til å kjøre beredskapsambulanse. I den rollen kjører vi bårepasienter mellom sykehus og hjem. Dette er en veldig fin tjeneste der vi får mye pasientkontakt, og hvor vi avlaster førstelinjebilene som har hatt veldig mye å gjøre. Vi opplever at AMK er veldig hyggelige og hjelpsomme, og at andre ambulansepersonell vi møter i gangene er veldig takknemlige for at vi hjelper til. Lokallaget tjener jo også sårt trengte penger på denne tjenesten.
«Som akutthjelper har jeg i den siste tiden også fått muligheten til å kjøre beredskapsambulanse»
Den delen jeg liker best av alt jeg gjør er søk og redningsdelen. Der er jeg på vakt mesteparten av tiden, og hvis noen er savnet, og politiet slår på den store røde knappen, så går alarmen. Hvis det er fysisk mulig så stiller jeg alltid opp. På disse søkene er det jo veldig sjelden at vi faktisk møter på en pasient, men de gangene vi gjør det, så er jo førstehjelp veldig viktig. Det har vært veldig stort fokus på hypotermi i slike situasjoner så i min søke sekk ligger det tørt ullundertøy, lue, jervenduk, liggeunderlag og et shelter. På denne måten kan jeg prøve å unngå at pasienten blir ytterligere kjølt ned før vi får pasient fram til førstelinjetjenesten.
Jeg la merke til at jeg belastet mine venner på Facebook med veldig mange bilder om førstehjelp og søk og redning, og derfor lagde jeg med en egen profil for dette, slik at jeg slipper å spamme familie og venner.
Dermed ble @sokesekken født.
Les også
Kan du være sykepleier i ambulansen?
Hvordan er det å være pårørende når man jobber med akuttmedisin?
