Hvordan er det å være pårørende når man jobber med akuttmedisin?
Les det personlige innlegget til Anne-Kari. Hun forteller om da hun mistet sin farfar, og hennes opplevelse som pårørende og som helsefagarbeider.
Skrevet av: Anne-Kari Vangen, ambulansearbeider på 2. året
Som noen kanskje har fått med seg, så døde min farfar 19. mai 2021. Han har alltid vært en stor del av oppveksten min, fordi han og farmor bodde ett hus imellom oss, og man kan derfor trygt si at jeg og min bror gikk dit rimelig ofte. Han passet på meg da mamma og pappa jobbet. Han ble nesten som en bonuspappa for meg.
Fra hjerteoperasjon til ulike symptomer
I år skulle han fikse en hjerteklaff, fordi denne var lekk. Han gledet seg veldig til denne operasjonen, fordi han merket at han var begynt å bli tungpustet, og at daglige gjøremål ble tyngre. Jeg vil bare si: min farfar har vært frisk så og si hele livet, han rakk akkurat å bli 80 år, og har som jeg vet, kun hatt et lite hjerteinfarkt i slutten av 40-årene.
Dagen for hjerteoperasjonen kom, og jeg fikk telefon fra pappa at det hadde gått bra. Nå skulle farfar på et sykehjem for rehabilitering.
Dagen etterpå ringte pappa meg igjen… Farfar hadde blitt svimmel, fått nakkesmerter og følte seg ikke bra. Han ble sendt til Ullevål med ambulanse til slagavdelingen. Etter de hadde tatt røngten osv., viser det seg at han hadde en blødning i lillehjernen. Jeg fikk beskjeden da jeg var på jobb, og jeg begynte å gråte, fordi jeg skjønte at dette kunne gå veldig galt.
Farfar klarte å ringe meg samme dag, og vi snakket i noen minutter. Han sleit med å snakke, men jeg fikk sagt til ham: «Jeg er glad i deg, farfar». «Det vet jeg», sa farfar.
Ikke noe mer å gjøre…
Dagen etterpå fikk pappa telefon fra nevrologen. Han fortalte at de ikke kunne gjøre noe mer for farfar, og han anbefalte at vi kom ned til ham. Jeg tok det første flyet jeg kunne opp til Trøndelag, hvor jeg møtte min far, og vi kjørte sammen ned til Oslo.
Dødspusten
Da vi kom frem til Ullevål var ikke farfar våken, men han pustet. Han hadde chain stoke pust. Det er «dødspusten», hvor man har apnéperioder og rask pust mellom. Jeg kjente dem igjen med en gang, for dette har jeg sett før i jobb.
Jeg har jo fått bitte litt erfaring med slag via jobb. Jeg vet at når pasienter kommer opp i årene, går på blodfortynnende og har en stor blødning, at det ikke er noe de kan gjøre. Jeg vet at det er stor sjanse for at en operasjon ikke ville gått bra heller. Så jeg skjønte fort at farfar skulle på palliativ-terminal behandling. For de som ikke vet hva det er: smertelindring med morfin og midazolam (eller andre medikamenter) og ingen næring eller vann. Det er rett og slett å la pasienten dø av seg selv.
Jeg var på sykehuset i to døgn, døgnet rundt med farfar. Jeg holdt han i hånda nesten hele tiden, gråt, fortalte han hvor glad jeg var i ham, hvor mye jeg har lært av ham og spilte favorittmusikken hans. Jeg har aldri opplevd at tiden går så sakte, men samtidig så fort.
Han ble behandlet med verdighet
Da jeg var der kom det ofte sykepleiere inn for å gi medikamenter, stelle og snu han. Jeg ble veldig glad for måten sykepleierne behandlet han på; de behandlet han med verdighet! Det var spesielt to stykker jeg husker veldig godt, Ida og Tommy (om dere leser dette, tuuuusen takk).
Jeg ble veldig glad for måten sykepleierne behandlet han på; de behandlet han med verdighet!
Anne-Kari
Tommy var sykepleieren som var på nattevakt, og vi hadde en kjempegod samtale om tilstanden til farfar (Tommy visste at jeg jobbet i ambulansen). Han brukte en time av sin tid med meg og vi snakket fag. Ida hadde en så god stemme, hun passet på meg og prøvde å få meg til å spise noe mat (selv om jeg ikke orket noe mat).
Kanskje jeg er litt nerd, men å snakke fag oppi dette hjalp faktisk litt! Jeg følte jeg fikk dødsbudskapet allerede den dagen da jeg fikk telefon fra pappa at farfar hadde fått slag. Jeg visste at det var liten sjanse for at det kom til å gå bra, og om han skulle overleve, ville han blitt pleietrengende. Det er en rar følelse å vite at døden kommer, fordi man kan så mye om dette. Jeg tenkte på symptomene han hadde i forkant og hvordan kan jeg lære av dette tenkte jeg på.
Etikken står sterkt
Når man jobber i helsevesenet står etikken sterkt. Hva blir riktig for denne pasienten? Hva er etisk riktig å gjøre når livet kommer mot slutten? Skal vi som pårørende holde farfar i live – bare for vår egen del? Hva ville farfar ha ønsket oppi dette? Hva betyr det å få en verdig slutt på livet?
Noe jeg ofte har tenkt på når det kommer til døden, så er det at den er like naturlig som livet, det bare kommer en sorg etter døden.
Pårørende
Som pårørende følte jeg meg godt ivaretatt på Ullevål. Sykepleierne oppdaterte oss om tilstanden hadde endret seg, de var ofte inne og så til farfar, de passet på oss, og var opptatt av at vi tok oss pauser.
Jeg skjønner at ikke alle har en like fin opplevelse som meg, og jeg vet at det har vært vanskelig å være pårørende under en pandemi. Jeg vet at helsevesenet får mye pepper, og det har en tendens til å komme frem i media! Men med min lille stemme vil jeg også rose det!
Jeg vet at helsevesenet får mye pepper, og det har en tendens til å komme frem i media! Men med min lille stemme vil jeg også rose det!
Anne-Kari
Hver gang jeg har med pårørende å gjøre tenker jeg alltid: hvordan ville jeg blitt behandlet? Og tenker derfor at de skal bli behandlet så godt det lar seg gjøre. Hvis en pasient er kritisk, er det ikke alltid like lett, fordi man må prioritere pasienten. Men etter min opplevelse med farfar, tenker jeg mer på dette nå.
Begravelsen
Jeg og min samboer dro nordover til begravelsen. Jeg var med å bære kisten til farfar. Selv om det var kjempetøft, følte jeg at jeg måtte gjøre dette. Han har fulgt meg hele livet, båret meg da jeg var lei meg eller hadde slått meg og ga meg masse trøst. Så det ble rett for meg å bære han til hans siste hvilested.
Nå skal jeg bare komme tilbake til hverdagen igjen, og beklager derfor at jeg ikke har fått skrevet så mye her. Men nå skal jeg være tilbake!
Vi skrives!
– Anne Kari
Les også: