Overgangen fra å kunne bo hjemme, til sykehjemsplass eller eldrehjem
Skrevet av Heidi Lovise Rognhaugen, medisinstudent og redaktør hos Cingulum.
Når man blir eldre og gjerne har levd et langt liv og stått på egne ben kan det bli stor overgang å flytte til eldresenter eller sykehjem. Noen kjenner det selv at de ikke lenger har kapasitet eller helse til å lenger ta vare på seg selv hjemme. Imens andre nekter å flytte ut av hjemmet hvor de har bodd i 30-40-50 år. Og det er jo veldig forståelig. Man knytter bånd til vante omgivelser og rutiner. Og når helse rakner og man ikke lenger føler at man har kontroll over sitt eget liv er det kanskje en trøst å fremdeles være i eget hjem.
Når barna flytter ut, vanligvis i slutten av tenårene eller i 20-årene, så blir de fort selvstendige med egne liv. Når de selv har startet familier, jobber fullt og etterhvert blir opptatte og kanskje får egne helseproblemer er det ikke alle som har kapasitet eller mulighet til hjelpe sine foreldre. Da blir det et økende trykk på videre helsehjelp for eldre. Ikke bare lever man lenger, men man blir ofte også sykere. Eldreomsorgen har, de fleste steder, ikke kapasitet til å ta imot alle som søker om plass. Og hjemmetjenesten og hjemmesykepleien har ofte ikke kapasitet eller tilstrekkelig med kompetanse for å tilrettelegge og følge opp behovene til en pasient. Så hvordan kan man forebygge og hjelpe til i dette problemet? Hva kan man endre per idag?
Hvordan informere pasient og pårørende så de forstår egen tilstand:
Når en pasient har bestemt seg for noe om egen helse som går imot hva helsepersonell anbefaler kan det være mange årsaker til dette. Noen har sterke overbevisninger som kan være grunnet i religion, livssyn eller kultur. Vi kan ikke tvinge pasienter hvis de ikke ønsker, og kan demonstrere at de selv kan ta bevisste avgjørelser. Men for å sikre at vi har prøvd vårt beste til å sikre at pasienten forstår hvilke medisinske begrunnelser de bør vite må informere godt. Og da må man ta flere ting til vurdering. Hvor mye detaljer er det hensiktsmessig at vi deler? Hvor mye av informasjonen er det bruker kan forstå? Det er ikke alle som forstår medisinske begreper og betegnelser, hvor mye kan vi omformulere så de forstår? Hvor mye informasjon kan man holde tilbake hvis informasjonen kan påvirke dem negativt?
Dette er etiske spørsmål som vi må vurdere dette etter hver sak og hver pasient. Noe av disse spørsmålene har man kanskje en konsesus om hva som er mest riktig. Imens noen av spørsmålene vil kanskje hver enkelt helsearbeider gjøre annerledes. Hvis pasienten selv ikke evner å forstå eller ta beslutninger for seg selv på grunn av sykdom eller liknende så må man ta det med pårørende. Da har den som er verge rett til å ta den samtalen på vegne av pasienten. Men de samme spørsmålene gjelder. Man må tilpasse informasjonen man gir.
Å flytte i den siste fasen av livet
Å flytte fra et sted til et annet hjem er en slitsom og stressfyllt situasjon om du er ung og gammel. Men når du ikke har energi eller helse til å se gjennom alle tingene man har tatt vare på kan man føle at man ikke har helt kontroll. Det kan føles usikkert og pasienten kan oppleve at de blir veldig urolige. Det er ikke alle som har et stort støttesystem rundt dem i form av venner eller familie, noen sitter igjen helt alene. Da må man vurdere hvordan man kan bistå i denne prosessen, hva kan offentlige innstanser gjøre? Å huske på verdigheten og menneskligheten til pasienten er utrolig viktig. De er ikke kun et oppdrag eller prosjekt. De er mennesker med hundrevis av historier og følelser, disse må man ta hensyn til. Medmennesklighet er essensielt!
Ta vare på familiene deres også hvis dere kan <3
Les også:
Hvordan er det å være pårørende når man jobber med akuttmedisin?
Pasientmøtet når pasienten er et barn
