Sykepleier – fra kall til profesjon

Skrevet av Mari Johansen, sykepleier og fast blogger for Cingulum

Da jeg var liten fortalte moren min meg om en situasjon, som oppstod i hennes første møte med sykepleierutdanningen. En eldre foreleser på høgskolen hadde spurt moren min om når hun oppdaget at kallet hennes var sykepleie. Moren min sa at hun hadde en oppriktig interesse innenfor omsorg, og at hun ønsket et yrke med relativt god inntekt og som sikret arbeid, ikke at det nødvendigs var kallet som gjorde at hun skulle bli sykepleier. Denne situasjonen viser to holdninger som reflekterer utviklingen og endringen i sykepleien.

Fra midten av 1800-tallet ble sykepleie betraktet som et kallsyrke. Dette kan tenkes å være et resultat av kristendommens dominans i middelalderen (ca. 500-1500 e.Kr). I den kristne kirken hadde diakoner og diakonisser sørget for de syke, foreldreløse og fattige, og denne ordningen med diakonisser ble tatt opp igjen på 1800-tallet. Både de protestantiske diakonesseinstitusjonene og Florence Nightingale hentet inspirasjon fra det katolske sykepleierarbeidet, i deres arbeid med å formelt lære opp og utdanne kvinner innen sykepleie.

Som en konsekvens av industrialiseringen på 1800-tallet, var det få kvinner som var sysselsatt. Reaksjonen på denne arbeidsløsheten medførte at de fikk muligheten til å læres opp innen omsorg og pleie, og på denne måten få mulighet til å drive med respektabelt arbeid. Mennene deres hadde som regel arbeid og var økonomisk selvstendige, og dette var nok med på å gjøre sykepleie til et kvinnekall. Holdningene på denne tiden tilsa også at sykepleie var forbeholdt for kvinner, da det ikke var i menns natur å møte den samme omsorgen og pleien som kvinner gjør. Dette ble også støttet av Florence Nightingale som var krystallklar i sitt syn: sykepleie var for kvinner.

Kunnskapsutviklingen begynte etter hvert å presse og utfordre tradisjonell sykepleierkultur og kallsidealet. Kvaliteten i kunnskapen og ferdighetene til sykepleierne økte, og som et resultat av dette ville de være selvstendige. I tillegg skjedde det store endringer i samfunnet, og da spesielt knyttet til kvinnenes frigjøring – også innad i helsevesenet. Så kom sykepleierloven i Norge i 1948, og «offentlig godkjent sykepleier» skulle for første gang brukes om «sykepleier som hadde gjennomført et treårig studie». Det var da sykepleie gikk fra å være et kall og et håndverksfag, til å bli en profesjon.

I dag betegner vi ikke sykepleie som et kall. Dette «kallet» er nå en mer konservativ tanke, som viser tilbake på en historie preget av religion, kjønnsforskjeller og til en viss grad; undertrykking av kvinner. Likevel kan vi takke dette «kallet» for å i sin tid ha vært banebrytende for utviklingen og evolusjonen av sykepleie.

Kilder:

Mathisen, J. (2006). Sykepleiens historie: ideer – mennesker – muligheter. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Adriansen, K.K. (2017). Kall og sykepleie -et tvetydig spenningsfelt. I Å. Fauske (Red.), Glimt fra sykepleiefaget historie. Bergen: Fagbokforlaget.

Bær yrket ditt med stolthet!

Andre aktuelle artikler fra fagbloggen:

• Egenomsorg som sykepleier
• Å være intensivsykepleier
• Boken «En sykepleiers hverdag!