Å være ambulansearbeider utenfor byene

Skrevet av Karine Larssen, ambulansearbeider

Instagram: @ambulanselivkjollefjord

Hvor grensen for når et sted defineres som distrikt går er jeg litt usikker på, men jeg er helt sikker på at den grensen har vi i Kjøllefjord tråkket godt over. Med våre 338 km til nærmeste sykehus er vi den ambulansestasjonen som har lengst vei til hjelp. Vi befinner oss helt øverst i Finnmark ute på kysten av Nordkinnhalvøya. På vinteren er det kaldt, mørkt og forblåst, mens på sommeren skinner solen døgnet rundt på skyfrie dager og tallet på gradestokken bikker støtt og stadig over 10. 

Innbyggertallet i kommunen vår, Lebesby kommune, ligger på rundt 1200. Kommunen har et areal på 3459,41 km² og er primært det området vi dekker med vår ene ambulansebil. For å nå til pasientene lengst unna må vi krysse flere fjelloverganger og tilbakelegge mange kilometer. Vi har samme uniform, samme utdanning, samme farge på bilen og mye likt utstyr som resten av landet – men tross det kan arbeidshverdagen være ganske ulik fra storbyene. 

Hvordan ser en utrykning ut for ambulansen i Lebesby, Finnmark?

La meg raskt ta deg med gjennom et tiltenkt, men realistisk, scenario hos oss:

Akuttalarmen går: «brystsmerter». De to på vakt hopper i bilen og sjekker hva som står om oppdraget. Kvinne 58 år – begge kjenner pasienten godt da bygda er liten og relasjonene tett. Ingen annen bil er i bygda, så det er ikke et alternativ og sende noen andre på oppdraget.

Inne hos pasienten står som ellers i landet primærundersøkelse og EKG høyt prioritert. På Corpuls popper det opp STEMI-varsel og EKG viser st-elevasjon i flere avledninger. EKG sendes til sykehus, AMK varsles og vi begynner forberedelse til eventuell trombolysebehandling prehospitalt dersom indikasjoner er tilstede og kontraindikasjoner ikke foreligger. 

Pasienten må svare på en lang liste spørsmål så vi kan forsikre oss om at behandlingen er trygg å gi utenfor sykehus, og vedkommende må informeres om behandlingens mulige kontraindikasjoner og samtykke til behandling. Standard pasientundersøkelse og MONA-behandling kommer i tillegg. 

Nå lages det et minisykehus i stua. To gode venefloner settes, væske henges opp, alle vitalia måles jevnlig, medisiner trekkes klart. Corpuls sender live til hjertespesialisten på sykehuset, og for sikkerhetsskyld skal hjertestarter pads være på pasientens bryst før behandlingen starter. Etter go-signal fra spesialist gis først Plavix som tablett, etterfulgt av Klexane og Metalyse i.v. Det hele avsluttes med en dose til med Klexane men nå subkutant. Vi håper vi snart ser endinger på EKG og at pasientens ubehag letter. Vi følger godt med da vi vet at arytmier eller større blødninger kan forekomme ved denne behandlingen. 

Fra makeshift sykehus i stua til nærmeste sykehus

Uten unødvendige forsinkelser burde også pasienten transporteres til UNN så fort som mulig. Logistikken med helikopter og fly er det AMK som står for, men været kan ingen gjøre noe med. Fjellet er stengt, og brøytebilen har ingen mulighet for å få oss over enda vi vet at raskeste vei er med fly fra Mehamn lufthavn. Helikopter er nå eneste alternativ, så vi krysser fingrene for at de er ledige og at været er godt nok til at de kan lande.  Til tross for at vi har gitt trombolysebehandling her med gardinstangen som infusjonsholder, lenestolen som sykeseng og katten som tilskuer må pasienten komme til sykehus for bedre undersøkelser og eventuell videre livsviktig behandling. 

Uten å gjøre casen veldig mye lengre, avslutter jeg den nå men håper at et par punkter klarte å skinne gjennom. Oppdragene vi har er stort sett de samme som ellers i landet, men i en mye mindre mengde. Til gjengjeld tar de ofte lang tid av flere grunner. 

Dette med avstander og kolonnekjørte eller stengte veier gjør så ting tar tid. Vi kjører heldigvis sjeldent pasientene våre langs veien til sykehus, de aller fleste blir fraktet med ambulansefly fra nærmeste flyplass som befinner seg i Mehamn. Pilotene på ambulanseflyet imponerer stadig vekk med å lande i snøstorm og blest, men det hjelper lite at de lander hvis veien er stengt så vi ikke kan kjøre pasienten til flyplassen. Helikopter kan da bli redningen, men dersom noen et annet sted har større behov for det blir de selvfølgelig prioritert først og pasienten vår får en god del ventetid. 

I tillegg er legevakten vår bemannet av en vakthavende lege som befinner seg enten i Kjøllefjord eller Mehamn (3 mil unna), da legevaktsordningen deles mellom kommunene. Én sykepleier som samtidig har ansvaret for sykehjemmet/sykestua skal være tilgjengelig for å bistå på akuttrommet. Dette gjør at vi ved dårlige pasienter ikke bare kan levere de fra oss og kjøre videre. Ofte er det behov for flere hender dersom mye skal gjøres. Da blir vi selvfølgelig igjen for å bidra med hva enn det måtte være dersom ikke andre oppdrag ligger på vent. 

Av disse grunner, som gjør at det ofte tar tid før pasienten kommer seg til sykehus, har vi i Finnmark blant annet prehospital trombolysebehandling i bilene. Selv om det er en liten risiko å gi trombolysebehandling i distriktet, kan det også være helt avgjørende for pasienter med hjerteinfarkt som kanskje ikke kommer seg til sykehus før timer etter oppstått infarkt. 

Hvordan er det å jobbe på distrikt?

Fordelen for vår del med å ha pasientene over lengre tid er at vi i stor grad får se virkningen av de medikamentene og den behandlingen vi gir. Oksygenet får respirasjonsfrekvensen til å synke, metningen stabiliserer seg på et greit nivå og pasienten blir roligere. Vi kan observere hvordan væskebehandlingen får opp blodtrykket og antibiotikaen har effekt. Det er ingen akuttmottak som overtar ansvaret, det ligger i hendene på oss, legen og sykepleieren helt til veien er åpnet, rullebanen er brøytet og flyet er landa. 

Som nevnt i casen lengre opp vil liten bygdeby på oppdrag til nære og kjære hvor det blir en ekstra utfordring å holde egne følelser utenfor, men små forhold har også sine fordeler. Vi er 5 fast ansatte, og ofte har vi kontroll på hvem som er i bygda eller ikke når de er på fri. Ved behov for bistand er de fleste bare en telefon unna. Det er ingen som føler en plikt til å være tilgjengelig utenfor arbeidstiden. Men jeg tror alle ambulansearbeidere kan kjenne seg igjen i den gode følelsen når et par ekstra hender kommer for å bistå i en stressende situasjon. (Det er jo også tross alt stor sannsynlighet for at det kan være bestemoren til naboen som er syk og trenger deg ?)

Les også: Hver gang vi får et oppdrag, kan det være til en av våre nærmeste

Så hvorfor velger vi å jobbe her ute i distriktet med i snitt ett oppdrag per dag og krevende forhold? Det skal sies at vi per i dag kun er ansatte som har opprinnelse fra Kjøllefjord så det er en viss fare for en smule patriotisme i de neste setningene. Men jeg lover å holde meg unna løgner. Både stedet og folkene er utrolig flotte! Naturen er fin, så og si alle boliger har havutsikt, befolkningen er hyggelig og pasientene er tålmodige med forståelse for hvor de bor. Vi liker det råe og barske som er ved å jobbe her, og det å måtte håndtere kriser og tenke utenfor boksen når plan A, B og C stoppes av vinterens harde krefter.

Teamet – en liten familie

Vi har også et veldig godt arbeidsmiljø hvor den største uenigheten er forskjellig syn på hva som er god nok snømåking framfor inngangsdøra. Selvfølgelig har vi nødvendige diskusjoner, men ingen går hjem som uvenner. Det er åpent for både vitser, latter, seriøse øyeblikk og frustrasjon. Med få ansatte som jobber så tett opp på hverandre i alle tenkelige situasjoner blir det som en liten familie. Men familien vår har alltids plass til flere. 

Det å få nye ansatte til slike små steder som de færreste har hørt om er vanskelig. De fleste vil til byen. Så i 2020 tok den yngre garde tak for å promotere både jobben og stedet ved å opprette @ambulanselivkjollefjord på instagram. Her legger vi ut faglige innslag, fine bilder, humoristiske videoer og ellers det vi bedriver arbeidsdagen med. Denne kontoen har til nå bidratt med å få fylt opp med ferievikarer, så det viser at andre faktisk ønsker å prøve seg en periode her oppe hos oss langt fra alt og alle med naturen som nærmeste nabo.

Les også: Ambulansen har sju ganger så mange følgere som det er innbyggere i bygda

Det kan kanskje virke øde, nytt og skremmende i starten men vi lover å ta godt vare på alle som tar sjansen enten det er for en uke eller et år. 

Med handa på hjertet – vi har det veldig bra her! 

Anbefalt podcast: Sykepleierne – Hvordan er det å jobbe som sykepleier og jordmor i distriktet kontra i sykehus?

---

Andre artikler:

Nattevakt som ambulansearbeider

Kan du være sykepleier i ambulansen?

Fra frisør til ambulansearbeider

Fra nettbutikken: